Folk, ass!

Treningssenteret er igjen utgangspunkt for skriverier. Dette må på ingen måte oppfattes som skryt. Jeg er der nesten aldri, og jeg er den første til å nedprioritere trening fremfor sosiale aktiviteter. Men det er så mye rart der.

Nesten hver gang jeg er der, har det kommet opp en ny lapp om ett eller annet. Ved inngangen står det at man skal bruke innesko på treningssenteret. Eller, det står vel til og med at det er forbudt med utesko på treningssenteret. Det er ok. Det kan jeg akseptere. Jeg lyver dersom jeg sier at det aldri har falt meg inn å bruke utesko inne på treningssenter. Men ingen vil vel gå og vasse i grus og småstein på det deilige, spesielle gulvet de har der oppe i den treningssalen. Dessuten gir det skiltet meg dårlig samvittighet bare ved tanken på å gå inn med utesko. Jeg kommer aldri til å gjøre det.

I garderoben står det: Dette er ingen lekeplass. Barn må være under oppsyn når de er i garderoben. Eller noe sånt. Dette er noe fritt gjengitt. Uansett: Det er en sånn barnepass-greie vegg i vegg. Så hvorfor skal man ha med seg små barn inn i garderoben i det hele tatt? Kan man ikke levere barna i den barnepass-greia først? Jeg kan leve med at det i noen FÅ tilfeller er sånn at man må ha barna med inn i garderoben, men da skal de selvfølgelig ikke leke der inne.

Videre opp i selve treningsrommet fortsetter det. Det er ikke tillatt med barn i treningsstudioet. Nei! Selvfølgelig ER det ikke det. Og her nekter jeg å høre på at det finnes noen grunn til at de skal opp dit i utgangspunktet. DET FINNES JO EN SÅNN BARNEPASSER-GREIE!!! Hvis dette er så vanskelig å få til, må man bli en sånn ekstremvariant av en person som trener hjemme og bruker barna som manualer. Jeg er ikke kin på å være der den dagen en unge setter fast tenna sine i en sånn ellipsemaskin! Heldigvis har de hengt opp lapp, så da trenger jeg ikke å være redd for det.

Det viser seg også at det er behov for å gjøre folk oppmerksomme på at det er påbudt med treningsklær i treningsstudioet. Javel. Hvem er det som banker i vei på en tredemølle i olabukse og fleece, liksom? Med skjerf og ørevarmere? Det er, om ikke spesielt, i alle fall veldig varmt!

Etter å ha oppført meg pent i treningsstudioet og ikke tatt med barna mine, gått med innesko og trent med treningsklær, oppdager jeg i garderoben at det står utenfor badstuen at det ikke er lov med mobiltelefon der inne. Hæ? HÆÆ? Hvem er det som har interesse av å sitte der inne, naken, sammen med fremmede mennesker, svettende, å prate i telefon? Inne i det pittelille, trange rommet?! Det er så merkelig. Folk er på randen av hysteri når det gjelder bakterier fra mat som har ligget på bakken i fem sekunder, og skitne håndtak inn på toaletter. Men den TELEFONEN, den skal med. Inn i badstua. Sammen med de andre nakne menneskene. Må bare sjekke Face. Der inne. Jeg begriper ingen ting.

Dette kommer i tillegg til lapper om at det ikke er lov til å bruke kalk, som selvfølgelig ville støvet ned hele sjappa, og at det ikke er lov til å klatre på stolpene utenfor garderoben, hvilket jo virker svært overflødig å MÅTTE gjøre, med tanke på at det finnes en kjempestor klatrevegg rett innenfor. Og som høyst sannsynlig er grunnen til at man har kommet dit i første omgang, hvis man skal klatre. Og sikkert flere lapper om at det ikke er lov med barn. Når jeg tenker meg om tror jeg det stod en om barn utenfor badstua.

Og da tenker jeg: hva er det med folk? Hvorfor er det noen som bare MÅ gjøre ting som åpentbart irriterer andre, og som bare er unødvendig?!

Da jeg var i praksis i Asker og Bærums Budstikke, skjønte jeg at det er en ting som får folk til å tenne på alle pluggene, en brannfakkel uten sidestykke, i denne sammenhengen.  Og det er hundebæsj. Det er nesten ingen ting som provoserer folk i et lokalmiljø så mye som hundebæsj! En gang leste jeg en kommentartråd  til en sak på Budstikka.no om hundebæsj (ikke min egen, vel og merke), som hadde to hundre kommentarer. TO HUNDRE KOMMENTARER! Sett i lys av at det bor i underkant av 200 000 mennesker i Asker og Bærum, og langt i fra alle disse leser Budstikka, er det ekstremt mange, sånn jeg ser det. Og folk hater hverandre. Og hundene deres. Og folk hater folk som hater hundeeiere og hundene deres. Og barna, som ikke får være noen steder på treningssenteret stakkars, er igjen offer for det hele og ramler på ski i folks hundebæsj. Eller altså hundenes bæsj, som eierne ikke fjerner. Og det skammer andre hundeeiere seg over. Det er altså en bonza uten like.

Det skjønner jeg ikke. Det er enkelt. Hvis du har hund, så plukker du opp den bæsjen. Også legger du ikke fra deg posen på bakken litt lengre bort. Da gjør du bare vondt verre. Herregud.

- ÅÅÅÅÅÅkei. Hvalrossen får ikke bli med inn på treningsstudio? Hva er dette for et sært sted a liksom?

Å forholde seg til forholdisme

Hvis man skal være i det norske arbeidslivet, og leve i det norsk samfunnet generelt, er man nødt til å forholde seg til den mer og mer utbredte forholdsimen. Det er skrevet mye om dette, og det er jo fordi det er irriterende. Jeg skal imidlertid prøve å begrense utblåsningen av egen irritasjon, og snarere konsentrere meg om på hvilken måte irritasjonen kommer til utløp, og hvorfor jeg blir så irritert. Hvorfor er det så irriterende?

Jeg har jo hengt meg helt opp i dette. Ofte når noen snakker, og kommer til å skade for å dra på med mye "i forhold til", risikerer jeg å bli sittende å stirre på personen, uten evne til å få med meg det som blir sagt. Det eneste jeg tenker er: DET HETER IKKE I FORHOLD TIL!!!!!! IKKE BRUK DET FORBANNEDE UTTRYKKET!!! Ofte tar det helt av, og "i forhold til" dukker opp flere ganger i løpet av samme setning, og man forholdiserer i vei, uten at budskapet kommer frem. I alle fall til meg. Jeg er jo alt for opptatt av å irritere meg.

Videre får jeg lyst til, og dette er helt sant selv om det høres sinnsynkt ut, å sende ut fellesmailer hvor jeg høflig, men bestemt gjør folk oppmerksomme på denne veldige feilen som begås dag etter dag, og hvor jeg påpeker at dette kanskje er noe vi burde komme til livs. Og at det finnes folk som irriterer seg VELDIG over det. Disse folka er selvfølgelig meg, da jeg sjelden møter andre som irriterer seg så mye som meg selv. Noen irriterer seg kanskje litt. Jeg irritererer meg veldig.

Jeg avskriver autoritetspersoner som feilbruker det. - Jasså, så du bruker "i forhold" til feil? Da oppstår det en motvilje i meg til å lytte til det som blir sagt. Jeg har trukket statsministeres regjeringsevne i tvil fordi de bruker "i forhold" til feil. Forskere, leger - hvis de ikke kan bruke det lette ordet riktg, har jeg problemer med å stole på alt annet de sier.

Og det er jo da det begynner å gå opp for meg at dette er et problem. FOR DET ER JO BARE ET ORD! Hvorfor er det så viktig for meg at det brukes riktig? Det har jo ingen ting å si. Jeg snakker jo ikke helt korrekt selv alltid, heller. Feilbruker sikkert masse ord. Hengte og hang, lenger og lengre. Er jammen ikke lett å vite hva som skal brukes når. En gang diskuterte jeg "i forhold til" med en kollega, og hun sa bare - men kanskje man bare burde endre betydningen av det da? Det hadde jeg selvfølgelig problemer med å akseptere. Da er det jo ikke noen vits at ord har mening, da, liksom! Skal man bare tillegge et ord den meningen man vil?

Jeg tror at noe av problemet ligger i at det kan synes som at folk føler at det har et vidt vokabular, og at det høres flott ut. At de snakker fint når de bruker "i forhold til". Det gjør de jo ikke. De dummer seg ut.

Som det fremgår av denne teksten, er det på høy tid at det ryddes opp i dette problemet. En ting er at ordet blir brukt feil. En annen ting er at jeg, og sikkert også flere med meg, blir mentalt syke av feilbruken. Det blir snart en diagnose, og kommer til å koste samfunnet masse penger. Penger man kunne brukt på virkelig syke, og eldre.

Videre er det forskjell på å "avfinne seg", og "innfinne seg". Dette skal folk alltid diskutere, av en eller annen grunn. Folk oppfatter det tydeligvis som at dette er noe jeg mener. MENER???! Det er ikke noe jeg MENER, det er et faktum! Det er noe av det enkleste i denne verden å føre bevis for! Videre fant jeg ut at hvis det er genitivs S i et veinavn, for eksempel Wedel JarlsbergS vei, skal det deles opp. Deretter fikk jeg vite at det ikke heter genitivs s, det heter det bare på tysk. Men genitiv er jo eieform, og Wedel Jarlsberg eier veien - - æææææææ! Dette tar fra meg nattesøvnen!!!

 Bra det ikke bare er på norsk det begås feil.

Bekymringsmelding om begrepsbruk

I går var jeg på spinning. Greit å få skrytt litt av det også så klart, men det er ikke meg, eller min innsats på sykkelsetet det skal handle om. Det skal handle om han som hadde sykkeltimen, og gamle folk. Han som hadde timen var en temmelig spinkel mann. Litt sånn senete fyr som typisk suser forbi bilen din innover i Maridalen med rulleski om våren, og vanlige ski om vinteren. Og sykkel til alle årstider. Og han er der uansett vær. Høyt hårfeste hadde han, og jeg ville tippe at han var omlag 40-45 år. Ikke så viktig hvilken alder han hadde, tenker du. Jo, det er litt viktig, og forklaring følger.

Han var tydeligvis en fyr som drev mye med idrett, det er på bakgrunnn av det inntrykket jeg har skissert bildet av ham over. Som en slags motivasjon for oss pesende syklister i salen, fortalte han om en dag her forleden hvor han hadde gått på en skikkelig smell fordi han hadde tatt i for hardt. Han hadde lagt seg ut med to karer som var i samme treningsgruppe som ham. Disse omtalte han som "to gamle folk, to skikkelige gamlinger." Ikke noe rart i det for så vidt, det er jo selvfølgelig kjipere å gå på en smell mot "to gamle folk" en "to unge og friske", bortsett fra at de to de var snakk om var - hold deg fast -mellom 50 og 55 år.

Hæ? Når ble det stuerent å kalle femtiåringer for "skikkelige gamlinger"? Jeg tror jeg kjenner endel folk som ville blitt ekstremt fornærmet over å bli kalt det, og det satt selvfølgelig to damer midt i salen som var nettopp - kanskje nøyaktig femti år. De så mistroisk på hverandre, og virket litt som at de ikke visste om de skulle le eller gråte. Ja, da gjør han ikke det igjen, tenkte jeg, for han må jo ha fått med seg hvordan de reagerte. Men det gikk ikke lenge før han klinte til med en ny historie om en 22-åring som hadde tatt opp kampen mot en gammal fyr, også han rundt femti, i løping på bane. Historien fortalte at den gamle fyren tydeligvis hadde tatt innersvingen på 22-åringen, og ha mente det måtte ha vært ekstremt kjipt for denne 22-åringen å bli slått av en gamling.

Jeg leste faktisk senest i går at forventet levealder i de utviklede delene av verden øker med fem timer for hver dag, to år for hvert tiår. Det har blitt hevdet at barn som fødes i dag kommer til å leve til de blir omtrent 103 år. Dette kan man lese om i Aftenpostens Innsikt, septemberutgaven 2013, om man er interssert. Hvis man da begynner å omtale folk i femtiårene som "gamlinger" begynner man jo å gå tom for begreper når man nærmer seg 70-årene. Da er man vel fort blitt et fossil. Når man er åtti, er man blitt et gammelt fossil, og når man når nitti, ja da er man fort et ELDGAMMELT fossil. Men hva da når man når hundre? Et fossil av fossilet? Nei, det blir jo bare rot.

Jeg ble jo selvfølgelig ekstremt nyskjerrig på hvor gammel denne sykkelinstruktløren var. Ikke fordi jeg skal anvende den kunnskapen til noe nytting, men det var da ekstremt til kjekkaseri!!?Han må jo totalt ha oversett at folk faktisk lever lengre nå til dags, og at man i mange tilfeller bare er halvveis i livet når man er femti. Det gikk plutselig opp for meg at det er kortere til femti enn den tiden jeg alt har levd, og da følte jeg meg også gammel. De to damene på midterse rad, snakket selvfølgelig opprømt med hverandre da de gikk fra timen. Det kan jeg god skjønne. De så ikke i det hele tatt skikkelig gamle ut, men at de var femti år, det tror jeg nok. Her må jeg selvfølgelig ta forbehold om at jeg kanskje oppfattet dem som mer opprømte en de var, jeg var nemlig litt opprømt selv.

Mads, min såklate bestevenn, mente at den siste bloggen jeg skrev var den kjedeligste hittil. Jeg tar det til meg, og vil gjerne benytte anledningen til å takke alle som skriver gøyale kommentarer. Det er lov å si at det jeg skriver er dårlig, men hyggeligst om man syns det er gøy!

Selskapsreisen, anno 2013

Vi har vært på ferie. Ikke noe spesielt med det - kanskje bortsett fra at vi unnet oss en uke midt i november. Noen vil sikkert også mene at det høres overflødig ut med ferie midt i en periode med arbeidsledighet. Det kan jeg være enig i.

Vi var på Gran Canaria, nærmere bestemt Playa Del Ingles. Altså, ikke Spania, sånn jeg trodde, men et merkelig stykke land som kan synes å være delt mellom Sverige, Finland, England, Tyskland og Norge. Man har åpenbart valgt anarki som styresett i denne pussig samensatte republikken - alt er lov, og ingen bryr seg om innbyggernes helse eller utdanningsnivå.

Nok ironi. Eller, vent - egentlig ikke. Det er så mye man kan si om chartertur. Det er ikke egentlig noe vits å fortelle at sokker i sandalene var regelen, ikke unntaket, at alle menyene var på norsk, finsk, svensk, dansk, engelsk og tysk, at ingen ville snakke spansk med oss, at VG er mer tilgjengelig en solkrem, at bassenget er som en bikube av pensjonister som sloss om de beste spottene - dette vet man liksom. Og om man ikke har opplevd det, så har man sett det på Charterfeber i fjernsynet. Playa del Ingles var allikvel verre en forventet.

"Verdeyoufron?". Det er det verste. Alle skal spørre hvor man er fra. Og når man er så ærlig å svare "eh Norway" så kommer det. "Heia norge"! Hva skal man svare på det? Ingen spanjoler lot seg imponere da jeg prøvde å snakke spansk som faktisk ga mening. SÅ HVA SKAL MAN SVARE? Jeg blir altså så klein, at jeg har ikke ord for å beskrive det. Det krøller seg innvendig, og man blir bare stående der å gape. En gang jeg tilfeldigvis stod utenfor en butikk og ventet på at Olav skulle på do kom det en fyr som først stirret et hull på meg, før han spurte "Verdeyoufron?" "Eh Norway". "Heia Norge! Veldig billig!" Herregud. Jeg kunne liksom ikke stikke av. Da ville jo Olav kommet ut og blitt fanget inn i det samme garnet. Det ble så stille og rar stemning.

Videre virker det som at man hadde inntrykk av at dette Heia Norge-fjaset skulle føre til at man fikk lyst til å kjøpe noe av alt søppelet de hadde inne i alle de helt like butikkene. Etterhvert var det altså så fristende å bare svare at man var fra, tja, Moldova, for eksempel. Ingen på Gran Canaria kan moldovisk(...??!!) Problemet er bare at man blir avslørt, for de har gjerne lært seg litt mer en bare "Heia Norge" (billig pris, fine t-skjorter), og dermed ville vi jo fort bli avslørt om vi snakket sammen på nettopp norsk, og ikke moldovisk. Man følte seg nesten forfulgt.

Når man er på ferie så vil man jo gjerne kose seg med noe god mat. Det var dessverre umulig i Playa del Ingles. Min restaurant, Hildes grill, ville vært den beste restauranten på hele Gran Canaria. Hvis den noen gang hadde blitt åpnet. Jeg regner med at det sier sitt - hvis ikke anbefaler jeg å lese innlegget "Hildes matblogg."  Basert på dette fikk vi en ny ide til et fjernsynsprogram. Eyvind Hellstrøm rydder opp - Gran Canaria. Han er jo kjent for sin iver etter at alle restauranter bør ha få, men gode ting på menyen. Det hadde med andre ord vært nok til et tyvetalls seonger bare i Playa del Ingles. Alle restaurantene hadde side opp og side ned med retter. Problemet med ideen er at Hellstrøm nok hadde pådratt seg stressykdommer, så vi ble enige om at det ikke hadde være en så god ide allikevel. Vi endte opp med å spise alle måltider på Subway etter at vi gikk rett på limpinnen på en Irsk pub hvor vi ble lovet et hamburger de skulle være "famous for", men som var to flate kaker på tørt brød, og en cæsarsalat som tydeligvis var blitt varmet opp i en ovn så osten på toppen fikk smelte. Mmmm, varm salat med smeltet ost.

Hvis man ikke spiser eller drikker eller soler seg, så spiller man minigolf. Når gjør man det ellers? Jeg har aldri i mitt liv gjort det. Men tettheten av minigolfbaner var stor, så vi måtte jo ta en runde. Jeg mistenker at dette blir et slags alibi - vi har spilt golf, dermed har vi hattt en aktiv ferie. Jeg kan jo skjønne at det kan være fristende å overbevise seg selv om det når man har ligget og veltet seg ved bassenget hele dagen. Jeg ble forøvrig shussset på ved bassenget - og er fortsatt sjokkert over det. En trasig finsk mann ble så oppgitt over at jeg hadde holdt av en solseng med en bok (altså ikke et håndkle eller annet som kunne virke "vanlig"). Han fant en ny seng som han kastet i bakken med et brak, før han viftet hissig med armen for å få meg til å flytte meg til siden. Jeg kan selvfølgelig gjøre det, men kan man ikke bare spørre?

Det skal ikke stå usagt: Olav og jeg hadde en veldig fin tur. Vi var til og med innom E6 - norsk pub! Det var bare for å ha gjort det også, liksom. Men neste gang drar vi nok heller til Madagaskar. Eller Ulan Bator.

Knurring rundt knask eller knep - og litt dugnad

I dag er det sånn grå høst. Det gjør det enda mer kranglete å være arbeidsledig. Når det er sånt vær som i dag, er det jo veldig fristende å bare gå rundt i tøfler og drikke kaffi hele dagen, og bare være inne. Men man bør jo iverksette noe. Denne dagen kommer tross alt ALDRI tilbake. Det ville jo vært klønete å ikke bruke den til noen ting bare på grunn av litt regn.

Det er kommet opp ny lapp om dugnad i borettslaget. Æsj - jeg har jo så dårlig erfaring med dugnad. Men nå er det lenge siden noen fra denne boenheten har stilt, så vi må nesten gå. Jeg kommer til å bli så sur hvis det regner. Men jeg har funnet ut at det er lurt å komme først! Da kan man være med å bære ting ned fra loftet, i stedet for å stå ute og klippe på en tjafsete rosebusk. Hvis de da ikke har tenkt til å prøve seg på den forhistoriske kjønnsdelingen de gjorde sist - mennene får bære ned fra loftet, damene må plante blomster og klippe busker. Hvis det er sånn denne gangen også, kan man bare slå fast at på borettslagsnivå har ikke likestillingen flyttet seg en meter.

Samme dagen som det er dugnad, er det halloween. Sikkert ikke overraskende, så hater jeg halloween. Det er meg helt uforståelig at nordmenn har trykket denne tradisjonen så hard til sitt bryst. Jeg har aldri skjønt hvorfor barn skal få godteri bare fordi de har kledd seg ut. Er ikke det noe av det beste de vet? De burde nettopp IKKE få godteri fordi de allerede har fått gjøre noe de syns er kjempegøy. Videre får man straff hvis man ikke gir godteri. Man tvinges altså inn i et handlingsmønster der alle følger denne ideen som sauer, av frykt for å få et egg kastet i ruta på de nypussede verandadørene, eller postkassa sprengt i fillebiter av en kinaputt. Av små barn! Hvem er det som har kommet på en så dustete ide? Resultatet er at ungene får så mye godteri at de ikke klarer og spise opp alt sammen, og det er jo ingen barn som har godt av å sitte og stappe i seg en hel tjueliters bøtte med godteri. Jeg regner med at den blåblå regjeringen tar en titt på dette, og innfører et forbud mot knask eller knep - de skal jo oppheve så mange forbud, så det er best å innføre noen nye, så regnestykket går opp. Det kan jo ikke være sånn at alt er lov.

Det er ikke bare barn som kler seg ut på halloween. Det er også fritt fram for de voksne. Det slår aldri feil. Den helgen det er halloween er alltid 31-bussen ned til sentrum full av folk som har vært på halloween-vors, og som skal på byen etterpå. Plutselig en dag midt i året hvor det er greit å gå ut og se ut som en komplett idiot! Alt er liksom lov. Gutter kler seg ut som jenter, jenter kler seg ut som prinsesser, noen tar bare på seg en teit parykk som går sin seiersgang rundt i lokalet når man kommer frem på utstedet. Alle vil prøve den gøyale parykken! Harry Potter får sin renessanse, og dopapirsalget går så det suser fordi plutselig skal alle være mumie. Når var det det norske folk plutselig fikk en sånn trang til å kle seg ut? Er det sånn at mange egentlig går rundt og har en sånn innestengt følelese av at de MÅ kle seg ut, og så ENDELIG når det er halloween, da kan de få utløp for denne følelsen.


Det er herved besluttet at det blir dugnad - da har vi en god unnskyldning for ikke å være hjemme når det kommer små hekser og troll og ringer på. Og for ordens skyld: ja til mer julebukk!

Sokker og småprat

Jeg har nettopp hengt opp EN MILLION sokker!

Det føltes i alle fall sånn ut da jeg hengte dem opp. Når jeg ser på tørkestativet nå, skjønner jeg at det kanskje bare dreier seg om et tyvetalls.

Jeg går altså inn i min fjerde uke som arbeidsLEDIG, og det begynner å hope seg opp igjen. Huset er fullt av ting som må gjøres. Det ligger støv i alle hjørner, og skittentøyskurven rant over. Merk; rant - den gjør det ikke lenger, for jeg har brukt dagen på klesvask.

Jeg pleier altså å stappe alt som enten er for stort til at det går an å henge det opp på en skikkelig måte, og alt som er så smått at det må henges opp på en skikkelig måte (les sokker og undertøy) inn i den store, deilige tørketrommelen vi har i vaskekjelleren. Da trenger jeg bare å brette disse tingene, og alt er ferdig på to timer.

Men med jevne mellomrom går tørketrommelen over fra å være deilig, til å være kravstor og vanskelig. Den hevder plutselig at man ikke har lukket døra ordentlig, selv om man helt sikkert har det, og den nekter å starte. Herregud, det er så irriterende! Når man har smelt igjen døra med all kraft for tiende gang- etter å ha prøvd med list i en ti minutters tid først, får man lyst til å skade den. Jeg snakker for meg selv når dette skjer, og irriterer meg grenseløst. Syns synd på meg selv som må henge opp ALLE de sokkene. En million i tallet. Og dumme sengetrekk som er helt uhåndterlige og subber i bakken. Og for ikke å snakke om sånne dobbeltlaken! De blir jo bare hengende på stativet som en ball uansett.

Videre er det håpløst at jeg nå må dekorere hele stua med klesvask. Det er jo ingen som vil ha en masse sokker hengende foran tven. Eller et stort tørkestativ foran skapet med alle dvdene, og et annet tørkestativ som sperrer for kjøleskapet! Dessuten blir det som å ha en egen maskin som produserer støv stående midt i stua! Jezez! Skjønner ikke den dumme tørketrommelen hvor vanskelig den gjør livet til folk bare fordi den nekter å høre på at døra faktisk ER lukket!

Men så kommer jeg på alle de menneskene i verden som ikke har mat, og ikke klær de kan tørke midt i stua, og ikke har tv de kan irritere seg over at det henger sokker foran. Og langt mindre har en tørketrommel. Så får jeg dårlig samvittighet over hele greia.

Det er forøvrig ikke bare tørketrommelen jeg snakker til. I går tok jeg meg selv i å snakke til doen vår. Vi har en litt gammeldags do, med en sånn pinne man trekker opp i. Den hadde begynt å bli stående oppe etter at man har trukket opp, sånn at det blir stående å RENNE! Det må for all del ikke renne i en do etter at man har trukket opp, og siden jeg ikke har jobb, har vi jo heller ikke penger til å reparere den doen om den går i stykker. Dette sørget jeg nettopp da for å foretlle den. Deretter gikk jeg ut av badet og følte meg veldig rar.

Jeg må snart ned å hente en ny vask som er klar i vaskekjelleren. Heldigvis er ikke det sokker - da hadde det kjapt blitt mye fornøyelig prat her.

Forsikringssvindel

Her om dagen så jeg noe rart på tv. Jeg omtaler det som RART, selv om noen kanskje ville omtalt det som "uhørt" eller "ikke akseptabelt". Eller akseptabelt. Alt ettersom hva man mener om saken. Jeg omtaler det som rart, fordi jeg mener at man MÅ være uenig i det jeg så.

Det var et innslag på dagsrevyen om en dame som leide ut hus, jeg tror det var i Farsund. I det ene huset bodde det bare norske, eller "vanlige" mennesker, som de ble omtalt som. I det andre huset leide hun ut til ayslsøkere. I huset med bare vanlige mennseker, betalte hun 20.000 i forsikring, i huset med ayslsøkere betalte hun noe slikt som 160.000. Em, hæ?

Jepp - det var syv ganger så dyrt (nå er ikke 20.000 ganger 7 160.000, men det var det som ble sagt...)å leie ut til asylsøkere, og man er visst pliktig til å oppgi dersom man huser asylsøkere. Hvilket man jo kanskje ikke får så lyst til hvis den virksomheten skal lønne seg.

Så var det selvfølgelig intervju med en representat fra forsikringsbransjen. Han stod der i sin rosa genser, og kunne ikke skjønne hva journalisten som intervjuet ham gjorde så nummer ut av. Han mente at asylsøkere ikke kjente til hvordan de elektriske systemene her i Norge virket, de lagde mat på en annen måte, generelt at de ikke hadde kunnskap nok om norske systemer, og at det dermed var mye større sjanse for at noe skulle skje. Dette mente han på ramme alvor.

Hva, HVA er det han ser for seg at skal gå så skrekkelig galt? De har lysbrytere i Afrika også, og her lager vi jo til og med mat på komfyr med strøm. Jeg tror de forstår prinsippet med å skru av komfyren når du er ferdig. Og ingen vet bedre enn en som har levd i en stråhytte hele livet at du blåser ut lyset, eller bålet etter deg når du legger deg. For alle asylsøkere har jo bodd i en stråhytte hele sitt liv før de kom hit, så de vet ikke hvordan man ter seg i et vanlig hus.

Jeg bodde i Chile, og var stadig redd for at jeg ikke hadde skrudd av gassen på komfyren. Jeg innrømmer det. Det var en fare for at jeg kunne glemme det. Man ser for seg scenarioet - noen tenner en fyrstikk, og hele leiligheten blåser til havs og til værs. Men selv om jeg står her og INNRØMMER at jeg ikke hadde så god snøring på hvordan gasskomfyr funker, var det var ingen som sa at jeg måtte betale mer husforsikring da jeg bodde i Chile. Er det fordi jeg ikke har bodd i en stråhytte hele livet?

Jeg er så uenig i dette at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Hva er det fornoe gammeldags tankegang?LITT dyrere kan det være, - hvem vet, kanskje går det med SKO inne som fører til slitasje på gulvene, eller henger for mange klær opp på en knagg, så knaggen deiser i gulvet. Rekk opp hånda alle som er enige med meg. Det er rom for å avgi stemme.

Bill.mrk jobb søkes

Jeg har vært arbeidsledig i ni dager. Arbeidsledig. Jeg er ledig for arbeid. Ikke arbeidsløs. Det høres jo ikke bra ut.

Selv om jeg har vært velsignet med fint vær, og flere venner som er i mamma- eller pappapermisjon, eller av andre grunner faktisk har fri på dagen, blir det mer og mer klart for meg at det ikke er bra å gå for lenge uten arbeid.

Jeg begynte med å pusse opp gangen. Gikk ordentlig til verks. Vasket veggene først. Sparklet, pusset og malte. Tak og vegg.  Det tok fire dager, med litt pause innimellom mens ting tørket. Så skrudde jeg sammen et skoskap og malte et speil. Hang opp ny lampe. Gangen er som ny. Jeg er fornøyd med at jeg fikk gjort det. Videre har jeg passet hund, og støvsugd. To ganger, og mellom putene i sofaen. Jeg har vasket klær. Absolutt ALLE klærne. Det inkluderer dusjforhenget på badet, og kjøkkenlappene. I to forskjellige maskiner. Jeg har skrubbet badet, og vasket alle frontene på kjøkkenet. Skrapt fastbrente matrester ut av ovnen. Skiftet sengetøy. Ryddet i magnetene på kjøleskapet. Laget kalender. Sydd en knapp i en bukse. Vannet alle blomstene. Tatt ut søpla, og alt papiret. Laget middag hver dag. Jeg har dessuten vært statist, kjøpt bursdagsgave til mamma og ny røykvarsler. I dag tok jeg meg tid til å krølle håret. Det er ikke mer å gjøre her. Vi bor på 36 kvadrat. DET ER IKKE MER Å GJØRE HER!

Allikevel er det hår overalt. Jeg tør snart ikke børst håret lengre, for da kommer det hår. Det er hår i kjøleskapet, og på tven. Selv rett etter at jeg har støvsugd. Støv også. Overalt. Selv om jeg nettopp har støvsugd. Er det sånn i alle hjem? Jeg leter etter klær å vaske. Jeg leter etter ting vi trenger. Selv om jeg ikke har penger til å kjøpe det. Men først og fremst går jeg å lurer på hva jeg skal gjøre. Ikke i dag, ikke i morgen. Egentlig ikke neste uke heller. Jeg klarer en uke til med lediggang og støv på hjernen. Jeg tenker på selve livet. Hva vil jeg? Med selve livet? Det ene øyeblikket virker alt veldig stort, det neste så smått. "Jeg må realisere meg selv. Bli politiker eller samfunnsdebatant." tenker jeg. FNs klimapanel la frem en ny rapport i dag om verdens klimatilstand. Rapporten sier at "det er ekstremt stor sannsynlighet" for at global oppvarming i stor del skyldes menneskelig aktivitet. "Jeg må jo gjøre noe", tenker jeg. Bli bestevenn med Frederic Hauge! Melde meg inni et politisk parti! De grønne! Eller skal jeg bare bli blitzer, og demonstrere?

Den neste dagen tenker jeg "er det egentlig så viktig? Alle dør jo uansett en gang. Og da er det ingen som bryr seg om hvorvidt jeg har gjort noe for klimaet, eller for fattige bønder i Bangladesh eller jobbet som tekstforfatter eller regissør. Jeg kan vel like gjerne bare jobbe som vikar et eller annet sted, og slappe av litt. bare så lenge jeg syns det er ok, liksom". Men ville jeg synes det var ok, da?

Sånn holder jeg på. Bytter mening. Blir enig med meg selv, for så å bli uenig med det jeg nettopp hadde blitt enig med meg selv om. Det ene øyeblikket vil jeg reise til Argetina, og i det neste vil jeg bare jobbe med film og tv, og ikke noe annet. Deretter vil jeg flytte til Berlin for å studere, før jeg bestemmer meg for at det er master på Blindern her i Oslo jeg vil. Så bestemmer jeg meg plutselig for å bare finne en hvilkensomhelst jobb på finn.no, og tenker at det er greit så lenge jeg bare tjener penger. Men, nei, det er jo ikke det jeg vil. Jeg vil skrive. Vært journalist. Men hva skal jeg skrive da? Nei, kanskje jeg skulle prøve noe helt annet. Bli elektriker. Og sånn holder jeg på.

Noen bør ringe snart og si at de vet om et sted det finnes et oppdrag. Ellers begynner jeg fra toppen og vasker alle de rene klærne, og ommøblerer hele leiligheten  selv om det ikke er noen alternative steder å sette møblene. Så ender jeg opp med å møbelangre etter at jeg satte tven inn i den nypussede ovnen, og kjøkkenstolene inn i dusjen oppå det rene dusjforhenget. Dette er å betrakte som en jobbsøknad.

Slideshow

Vi har så mange bilder fra turen! Videre følger altså en liten bildekavalkade fra Olav og Hilde sin ferietur til Cuba, julen 2012/2013. Nesten litt som lysbildefremvisning anno 1995, da Trine og jeg satt i pysjen med nyvasket hår og fulgte ivrig med da pappa viste frem bilder av ville dyr og jordhytter fra Afrika. Cuba hadde ikke så mange ville dyr som kan måle seg med løver og sjiraffer, men de hadde:

 

Verdens minste frosk, kun 9mm. Jeg har kanskje sagt det før? VI ble så veldig imponerte, og ikke minst redde for å tråkke på en. Den er visst litt vanskelig å se, men den sitter på det brune bladet i midten.

 

Geiter. Over alt. Denne er tatt på vei opp til El Yunque. Geiter er festlige. De ser jo helt trøtte ut.

 

Troa på at alt er mulig, samt propagandaplakater over alt. På den øverste her står det at
vi ønsker å være som CHE - den store nasjonalhelten.

 

Frisørsalonger. For de lokale kostet det 5 pesos cubanos, for oss kostet det 5 cuc. Ikke rart de var ivrige på å ha oss om kunder, da de tjente tjuefem ganger så mye på oss. Han her var kjempefornøyd over at han ble med oss hjem til Norgen gjennom dette bildet. Olav var litt skeptisk til å ta alt håret, men ble fornøyd da det hele var unnagjort.

 

 

Gamle biler - overalt. Fine å se på hvis de var nypolerte, men spydde ut eksos som la et lokk på hele Havana.

 

Baseball. Vi skjønte jo ingen ting, men tror vi var vitne til en homerun en gang da alle på tribunen reiste seg og jublet, og en mann på banen løp veldig fort. Vi moret oss mest med å se på alle kidsa som hadde pyntet seg og gikk rundt og hilste på alle de kjente.

 

Venterom på busstasjonen til bare oss. Alle cubanerne satt i venterommet ved siden av.

 

Statlige Cubanske campinghytter. Vi slo til på to netter, og ble solbrente ved bassenget.

Haiking og pizza. Om hverandre.

Tiden går like fort som en time på Internet i Cuba, og vi er tilbake på det Europeiske kontinent. Vi nyter å kase dopapiret i dass, og gleder oss over at det ikke er haikere over alt.

 

 

For det ble bil de siste to ukene på Cuba, og en ting man er nødt til å forholde seg til da, utenom høner og sauer og kuer og sykler og hunder og hull i veien, er haikere. Det haikes over alt. Om dagen og om natten. På støvete landevier, og på trefelts motorveier. Det er så ekstremt at noen steder hadde de egne haikevakter i gule uniformer som organiserte haikingen. Hvem er først i kø, og hvor mange er man. Vi ble riktignok aldri stoppet av disse - det gikk etterhvert opp for oss at turister kunne gjøre nesten akkurat som de ville, så vi ble sjelden innlemmet i slik lokal aktivitet. Når det er sagt plukket vi opp en og annen haiker når det passet seg sånn vi også, så vi følte vi kunne levere bilen tilbake med god samvittighet på det feltet. Det bør også i kjøresammenheng nevnes at veiene noen steder var så dårlige at vi brukte ekstreme mengder tid, på korte avstander. Et eksempel kan være da vi brukte to og en halv time på 28 km. Veien det her var snakk om, var for hovedvei mellom to byer å regne.

 

Når vi ikke har kjørt bil, har vi spist pizza. Selv om vi begge har jobbet et representativt antall timer på pizzarestaurant, har vi aldri spist så mye pizza i vårt liv som på Cuba. Det var det som var variasjonen til Comida Criolla, som stort sett innebar ris og et kjøttstykke - en diett man går fort lei av. Videre hende det at vi rett og slett ikke hadde andre alternativer. Som da vi stoppet i Guantanamo og skulle spise lunsj før vi kjørte videre. Alle restaurantene hadde steng for vaktskifte mellom klokka 15.00 og 16.00, så eneste alternativet var statiseide Dinos Pizza, som vi etterhvert ble ganske godt kjent med. Vi fant ut at vi snitta på en pizza hver om dagen.

 

Heldigvis fikk vi gymmet av oss litt pizza da vi besteg et kult, flatt fjell, også kjent som El Yunque. Bilde følger:

 

 

I områdene rundt kunne man finne verdens minste frosk - kun 9 millimeter! Vi lot oss selvfølgelig imponere voldsomt.

 

 

Det hører også med til historien, som kommer litt i biter, at pappaen til Olav plutselig også dukket opp på Cuba - så vi hadde to luksuriøse dager på Hotel National, med litt daquiri attåt. Alltid gøy med kjente fjes på andre siden av jorda!

 

 

Mwah CUBAAAA!

A vaere blogger pa Cuba byr pa utfordringer. De digger rett og slett ikke Internet. Nar man spor hvor man kan logge pa Internet ser de uforstaende pa oss, og WIRELESS er et ord de aldri har hort. Vi dristet oss til a sporre om det en gang, og rekasjonene var sa voldsomme at vi siden har latt det vaere. A ta med egen laptop har dermed vist seg like nyttig som a baere rundt pa en stein.

Na har vi imidlertid samlet oss, og kommet oss til en statlig internetsjappe, for en internetcafe kan det ikke kalles. Vi ma kjope kort pa en halv time eller en time, sa etter a ha kranglet med en dust mus uten musepad i en halvtime for a fa sjekka nettbanken, og for a huske de forskjellige passordene, var det igjen litt knapt med tid. Men vi gjor en iherdig innstats her na!

Vi har opplevd mye, og vaert endel sinte, men mest glade. Vi blir tvunget rundt pa forskjellige casa partikulares av en mafia som kjenner hverandre og later som at de blir lei seg hvis vi ikke bor hos de. Videre lyver de om at det ikke finnes restauranter, sa vi ma spaise hos de. Her om dagen gikk de sa langt som a si at vi ble syke hvis vi dristet oss til a spise andre steder en hjemme hos hun dama vi bodde hos. Dette var i Trinidad, kanskje Cubas uovertruffent storste tursitdestinasjon, kanskje med unntak av Vardadero, sa a hevde at det ikke finnes restauranter der, og at man eventuelt blir syk om man spiser pa en, er helt hinsides. Det endte med at vi spiste hos hun dama en dag, og fikk torre koteletter, men Olav fikk i det minste sitte i en gyngestol og se pa Frustrerte fruer. Det hittil morsomste synest sa langt pa turen.

Videre har Olav blitt en klopper i a fange frosker, etter at vi var to netter pa en strand hvor badet var til stadighet ble invadert av frosker. Han tok heltekappen pa, og fanget frosker i glass og kastet dem ut pa trappen. I denne landsbyen fikk vi forovrig den beste maten vi har spist i et land som ellers fortjener sitt darlige rykte hva angar mat. Og lyving om mat, som vi jo alt har varet inne pa.

Vi har altsa rundet havana, Vinales i nordvest, Cienfuegos, Rancholuna og Trinidad, foer vi flyket fra alle huslerne i Trinidad til Sancti Spiritus i dag, etter en fuktig kveld pa et DISCO i en hule i gar kveld.

Aiai, tiden flyr, spesielt pa Internet i Cuba, og i frykt for a miste det som na er blitt skrevet, publiserer vi i en fei. Vi har det flott, koser oss og blir litt brune! Godt nyttar til alle!!!!!

OLAV HAR BURSDAG!!!

 

Stakkars Olav må feire bursdagen sin på en flyplass i Moskva. Han mener selv det går bra. Men de er jo så sure her. Hvorfor ER de så sure, lurer vi på. Selv om man klasker til og smiler og holder på, bruker de ikke en kilojoule på å prøve å være hyggelige tilbake. Det ser liksom ut for at de har bestemt seg for at dette er en dritt dag, eller en dritt uke, eller til og med et dritt ÅR, og jeg (altså vedkommende man har å gjøre med) har ikke tenkt til å legge noen innsats i å prøve å gjøre det bedre.

 

Greit nok at de har vært gjennom sovjet-tid og andre knallharde tider. Men det ikke på tide å løfte blikket litt oppover og utover og fremover??? Vi har nå blant annet travet frem og tilbake på terminal D på flyplassen for å finne noe som er i nærheten av å være skrevet på et annet språk en russisk. Ikke å oppdrive. Noe sted. Eller vent. Det var overdrivelse. Vi fant en tynn bok på engelsk. Det var Romeo og Juliet. Ingen av oss var så interessert i å lese den. Vi har ikke turt å spørre om de har noe på engelsk. De skjønner jo for det første ikke hva vi sier. Og så blir de enda surere enn det de var i utgangspunktet.

 

Vi er litt trøtte, og døgnville, og gleder oss til å komme frem. Vi har unnet oss en øl på fridays, hvor de selvfølgelig også er sure. Det er nok mer rock og roll på Cuba! Men allikevel; HURRA FOR OLAV! HAN HAR BURSDAG!!!

 

 

 

 

Litt bleke og slitne, på flyplassen i Mockba - SOM DET JO HETER!

Jul - hjemme og borte

Det er på høy tid at jeg redegjør for mitt valg av julefeiring. Jeg har ikke feiret jul - altså, tradisjonell norsk jul, de siste fire årene.

Julen 2008 var jeg i Hai Fong (det skrives sikkert ikke sånn, men det ser morsomt ut når man skriver det på den måten), i Vietnam og besøkte Pålis. Det var en jul noe utenom det vanlige. Julaften tilbragte vi først på en merkelig julebuffet på hotellet der han bodde. Alle vietnameserne var henrykt over at nissen, Pålis, selvfølgelig, var kommet helt fra Nordpolen, og alle var ferdige med middagen klokken ti. Det vil si, de var ikke bare ferdige, de var gått hjem og bordene var ryddet. Vi var de eneste som satt igjen i lokalet med hver vår øl. Videre derfra gikk turen til et utested hvr de bare spilte julemuiskk som var jazzet opp med litt techno. Vi drakk og drakk, og klokka ett kollapset Pålis.

Litt sånn som dette:

Året etter, 2009 var jeg i Ziuatenejo, Mexico. Julaften der var ikke noe særlig å snakke om, utover at jeg drakk en øl på en pub med noen randoms. Dagen etter var det derimot mer futt i. Da jeg hadde møtt noen engselskmenn som jo trykker første juledag til sitt bryst, var det festmiddag for alle på hostellet. Ziuatenejo er forøvrig byen de ender opp i i "Frihetens regn", og var offer for en voldsom narkotikaliga-nedslakting et par år etter at jeg var der. Kanskje ikke så idyllisk allikevel.

Så var det blitt 2010, og Anette og jeg satt ute på gressplenen foran huset mitt i Temuco, Chile og drakk oss kjempefulle på øl og rødvinsgløgg. Deretter var vi hos min venninne Eimy, og feiret chilensk jul. Ikke så vellykket for oss, fordi formen ble veldig nedadstigende da vi kom til den juelfeiringen alt for tidlig, og var alt for fulle da vi kom. Men vi fikk i alle fall oppleve en chilensk toårings ville glede over at nissen kom med en haug med gaver. Også i Chile eksisterer oppfatningen om at Nissen kommer fra nordlige områder, så han slukte helt at vi var fra Nissens hjemland.

2011 satt jeg på flyet til Cape Town, på selveste julaften. Jeg hadde rukket å se "Tre nøtter til Askepott" og fått en LITEN tåre i øyekroken, før mamma og Trine kjørte meg ut på Gardemoen. Der var det rolig, og sikkerhetskontrollen gikk i rekordfart, og på flyet fikk man jo en oppvartning av en annen verden. Turen i Namibia og Sør-Afrika var et kapittel i seg selv.

Såh - på tross av at jeg bare har gode minner og gleder meg over å reise i jula, er mottakelsen når jeg melder at jeg ikke feirer jul i Norge, svært varierende. Jeg opplever noen ganger at folk neste blir sinte når jeg sier at jeg ikke interesserer meg så veldig for jul. Mange tror jeg flykter fra noe, eller at jeg bare skal være gjerrig og ikke kjøpe gaver. Det er ikke så mange som klarer å slå seg til ro med at; jul er helt ok det, men det er søren meg mye mer ok å reise. Så mye mer ok, at jg med letthet dropper ribbe og pinnekjøtt, pepperkakebaking og masete handleturer på Oslo City i siste liten. De som sier de digger sistnevnte, lyver.

I år skal jeg altså til Cuba, og denne gangen med følge!!! Olav er med, og det kommer til å bli en fest! Jeg gleder meg mye mer enn jeg noengang har gjort til noen julefeiring!

En bloggrenessanse

Jeg ønsker med dette å blåse liv i bloggen igjen. Dette skyldes tre ting:

1. Jeg, og denne gangen også Olav, reiser snart til fremmede land. Jeg liker konseptet med å fortelle de som vil høre om turen gjennom en blogg.
2. Noen ganger tenker jeg så veldig på ting at jeg må få utløp for det et eller annet sted. En blogg er en god arena. Det samme prinsippet gjelder her - de som vil, og har interesse av det, kan lese.
3. Jeg har savnet den.

I dag så jeg noe rart i avisen. Det står generelt mye rart i avisen. Men dette var av en litt annen dimensjon av rarhet, enn en meningsløs nyhet.  Det var en annonse. I den kunne man lese at det var muligheter for å møte Vebjørn Sand, Øivind Sand (broren, eller?) og Marianne Aulie på tirsdag kveld. Kunstnere av frekkeste sort. De skulle male hilsener på porselen. Videre kunne man lese i annonsen at Kari Sand skulle steke "verdens beste pannekaker" og Aune (jeg går her ut i fra at man snakker om Aune Sand) leser kjærlighetsdikt.

- Javel, og nei takk, tenkte jeg om det. Men så oppdraget jeg hvor det hele skulle gå av stabelen, og stusset litt. Det var på Skeidar, altså møbelbutikken, på Alna Senter.....Eh, hæh? Norsk høykultur (hvis det kalles det) møter norsk lavkultur? Hva er det for et fullstendig absurd arrangement? En gjeng folk fra Lørenskog som skal innom å handle Stressless, svinger innom for å få meg seg et lite stykke Sand?? Og det mest absurde med det hele er at det er noen som på et eller annet tidspunkt har tenkt at det er et kjempeforslag. Ikke for å kjekke meg, men jeg ser bare for meg en hel masse ville bilder, av Marianne Aulie som løper rundt - naken, for hun liker jo det, mens hun mora står og lager de vaflene, mens det er maling over alt, mesn folk haster forbi i håp om å rekke knaksalget på baderomsflis i sjappa ved siden av.

Innspill på dette mottas med takk. Jeg nekter å tro at jeg er den enste som synes dette virker en smule spesielt.

 

Legger ved dette ekstremt fjollete bildet av meg selv. Som jeg har vært inne på før er jeg ekstremt glad i å reise, ikke så glad i å være turist. Derfor blir jeg like irritert hver gang jeg besøker en eller annen turistattraksjon, og folk liksom skal leke det de er å se på. Et fantastisk godt eksempel som kan illustrere hva jeg mener er den der Jesusstatuen i Brasil. Alle skal stå foran den statuen med armene ut, akkurat sånn som den statuen gjør. HVORFOR DET? Er det liksom gøy å vise til andre folk (det er forøvrig det nest verste jeg vet - å sitte og se på en million bilder av steder folk har vært. Spesielt hvis jeg skal dit selv. Da kommer jeg jo til å se det med mine egne øyne. Å se bilder andre har tatt derfra har jo dermed NULL verdi..!!) Jeg mener helt oppriktig at jeg ikke fatter poenget, og det veller frem i meg en nesten sånn kvalmende trang til å gjøre narr av den slags oppførsel. Det er jo da det jeg gjør her, hvor jeg spøkefullt legger meg under støvelene til en kommunistatstue i Budapest. Hvor mange av dere som ser eller leser dette synes det er over gjennomsnittlig gøy? Jeg tipper ingen.

 

Vi reiser snart til Cuba. Jeg tror det kan bli en lærerik reise. Jeg gleder meg helt enormt. Akkurat nå gleder jeg meg kanskje aller mest til å ha fri i en og en halv månded. Jeg trenger ikke å tenke på hva livet mitt skal innebære utover den turen i en og en halv måned. Det høres lengre ut en seks uker, så jeg sier konsekvent en og en halv måned. Jeg har fortsatt ikke funnet ut hva jeg vil når jeg blir stor. Det bekymrer meg litt, og derfor er jeg så fornøyd med halvannen måneds stillstand.

 

 

Avslutter med dette bildet, som jeg rett og slett synes fortjener å bli publisert:

vi var ute og gikk i Budapest, og i en park stod denne fiolinisten. Vi ga han noen mynter, og da ville han at vi skulle ta bilde. Han syntes det var gøy å late som at jeg spilte helt forjævlig, jeg holder på å le meg ihjæl, og Henrik skjønte ikke bæret. Han hadde dessuten det kuleste t-skjorteskillet, som han aldri fikk bukt med!

 

 

Parkeringsbothælvette

På oppfordring fra Mads klasker jeg til med et nytt innlegg. Han kunne fortelle at siste gang vi var sammen, hadde vi det veldig hyggelig, men jammen lå det ikke jævla sur parkeringsbot i ruta da han kom tilbake til bilen. Det ble kostbare fem minutter å stå over tida. Det blir en tung vurdering om det var verd det, eller ikke.

Jeg har blitt på grensen til hysterisk - jeg skal altså IKKE ha parkeringsbot. Det gjør seriøst vondt når man kommer ut fra et sted, også ligger den ekle gule lappen og blafrer likegyldig mot deg. En ting er hvis man vet at man har parkert feil, og tar sjansen. En annen ting er når du går fra bilen, og tror alt er i orden. En gang mamma og jeg var på Lefdal i Sandvika, glemte vi sånn dustete stå-en-time-gratis-lapp. Vi var inne i TI minutter, og møtte selvfølgelig en likegyldig, blafrende lapp da vi kom ut. Og man blir ikke bøtelagt en tohundrelapp. Neida, 750 jævla spenn skal det koste å ha GLEMT å trekke en lapp for å få lov til å stå GRATIS for en butikk du legger igjen masse penger i. "Neida jeg skulle bare kjøpe en TV som var litt dyr, også glemte jeg å trekke parkeingslapp, så da har jeg ikke penger til å betale NRK-lisensen. " Det er jo et råflott opplegg.

Javel, greit nok at man skal forhindre folk i å okkupere plasser hele dagen. Tanken bak det er jo god. Men skulle det ikke være rom for å være litt rund i kantene? De verste er de som er ansatt som parkeringsvakter for private plasser. Jeg vet det er en klassiker å hevde dette, men man skulle jo virkelig tro at de med vilje ansetter folk som er så bitre på livet at det eneste som gjør at de orker å leve er og gjøre ting ugreit for andre. Her om dagen hadde jeg en bil som hadde stått på samme plassen hele dagen, og jeg betalte og betalte, og betalte. Så gikk den selvfølgelig ut på tid - vi snakker to usle minutter - og det skulle også koste 750 kroner. Da jeg prøvde å si til parkeringsvakta at jeg jo var rett i nærheten, og at han så at vi holdt på rett bortenfor så han kunne kanskje kommet bort og spurt om det var vår bil, var det ikke en smule hjelpsomhet å spore. "Du må betale" sa han tørt, før han freste avgårde i den lille parkeingsbilen sin - som han naturligvis parkerer hvor han vil fordi han jobber der.

Det ble altså en dyr affære for Mads å sitte og prate med meg fem minutter over tida. Jeg er selvfølgelig inneforstått med at vi må ha visse regler og at man ikke bare kan parkere i hytt og pine. Men disse kranglete vaktene, altså. De IRRITERER meg rett og slett. Ta seg betalt 40 spenn timen for å få lov til å stå parkert på en liten asfaltflekk. Dette burde være straffbart!

Hah, nå overdrev jeg selvfølgelig. Jeg er ikke taxisjåfør heller. Så irriterende synes jeg ikke det er. Men det er en vond følelse å bare pælme spenn ut av vinduet sånn. Da er det mye bedre å gå på ski (for de må man ikke parkere.)

Ser forresten at jeg får støtte, av en i alle fall, om dugnadsdeltakelse. Jeg står fortsatt fast på at det ble min siste dugnadsdeltakelse!!!

Legger ved denne karen, som har parkert seg flott oppe en bil

Snakker i telefon

Drikker vann

Og denne. Har ingenting med verken dugnad eller parkering å gjøre. Den er bare gøy! LILLE!

Å bo i borettslag

Når man bor et sted hvor man deler noe med andre, må man for det første regne med en slags form for styresett - en gruppe som bestemmer hva som skal skje, og man må belage seg på å måtte bidra.

Tre måneder gikk det før lappene kom opp. Først; generalforsamling. Jeg fikk ei tykk blekke med masse tall, som jeg følte ikke angikk meg i det hele tatt, men som kanskje angår meg litt allikevel. Nettopp fordi jeg bor der. Sammen med mange andre. Jeg hadde tenkt til å dra. Men plutselig fant jeg meg selv sittende i sofaen, langt ut i generalforsamlingen. Vel - der gikk min mulighet til å stemme ved lokaldemokratiet som hersker i slike borettslag, fra meg. Det føltes helt ok.

Ikke så lenge etter kom den andre lappen - den som er mye verre: DUGNAD. Dugnad ass. Jeg gruet meg i to uker. Noen i oppgangen rev ned lappen etter veldig kort tid. Jeg så det som et tegn på at vi i A-oppgangen ikke bryr oss om dugnad. Jeg likte først den tanken veldig godt. Så tenkte jeg at det allikevel kunne være fornuftig å møte opp. Vise at man er engasjert. Møte noen naboer. Sånne ting.

Da dagen opprant var jeg irritert allerede da jeg våknet. Dugnad ass. Skulle ødelegge hele den ellers så gode torsdagen. Jeg begynte å forhøre meg om hva folk tenker om det å møte opp på dugnad, kontra det å ikke møte. Sanke argumenter for ikke å stille. Jeg hadde virkelig ikke lyst.

Det er interessant hvor mye forskjellige meninger folk har rundt dugnaddeltakelse. Noen mente det å møte opp innebar mye tørrprat med noen tilfeldige naboer om været og planløsningen på de forskjellige leilighetene i borettslaget. Jeg var selvfølgelig enig. Samtidig er det mange som argumeterer tungt for den solidariske siden ved det: alle må bidra. Hvis du vil at det skal se pent ut der du bor, må du også bidra til det. Greit nok. Da det i tillegg begynte å pøsregne var jeg på et tidspunkt villig til å kjøre rundt i byen på måfå for å lure meg unna.

Tilslutt tok jeg meg sammen. Når man har kjøpt leilighet, må man ta det ansvaret det innebærer. Jeg trakk på meg støvlene, og trasket misfornøyd ut. Først så jeg lys i tunnellen da jeg først ikke fant dugnadsgjengen. - Perfekt, da kunne jeg bare skylde på det! Før de dukket opp rundt et hjørne. En stor gjeng. Kjempestor gjeng.

De skulle bære noe greier ned fra et loft. Den gruppa var visst full, så jeg havna selvfølgelig i blomsterplantegruppa. Herregud. Jeg angret skrekkelig på at jeg hadde satt fra meg den bilen, og latt meg overtale av arrgumentene for deltakelse. Jeg stilte meg i et hjørne og begynte å spekulere i hvordan jeg kunne snike meg unna. Så meldte muligheten seg for å beskjære litt busker. Jeg kastet meg over det. Bare spar meg for luking og blonmsterplanting!!!

Vi klippet i vei på noen busker som strengt tatt burde vært røsket opp med roten. Vi hadde selvfølgelig med oss en sånn overivrig dugnadsdeltaker, som mente det ble pent, og nektet å høre på da jeg prøvdeå si at jeg ikke syntes det var så pent det vi hadde gjort. Deretter var det bare å sette i gang med noen rosebusker. Skikkelig stikkehælvete. Det kom en dame og pep om at vi ikke måtte klippe vekk alt, for fuglene likte seg der om vinteren.  - Bidra på dugnaden ,da, tenkte jeg surt, og klippet litt mer. De dumme fuglene vil vel ikke sitte på de glisne rosebuskene?

Etter to timer ute i regnet, var vi endelig ferdige. Jeg rundet av det hele med å melde meg inn i en hagegruppe. Det kommer jeg garantert til å angre på. Det var bare for å virke jovial. Og jeg er selvfølgelig evig bitter for at alt som ble gjort var i indre gård. Jeg bor i ytre, så jobben som ble gjort  gavnet meg ikke det grann. Det var en av argumentene jeg ble servert på forhånd for deltakelse, men det faller altså på steingrunn.

Jeg kan gå til sengs med god samvittighet. Men jeg stiller ikke nødvendigvis på dugnad i borettslaget igjen. Jeg gidder ikke stå mer i regnet å gjøre meningsløse ting bare for å være grei. Det får være grenser.

Våryr

Vær ass. Har man ikke annet å snakke om, så havner man alltid på værprat. Også kjent som et temmelig kjedelig tema. Brukes helst for å unngå pinlige tausheter. Det er allikevel nettopp vær som er temaet i kveld.  Det våres. Det går mot lysere tider. Og varmere tider. Tider hvor man kan sitte i parken og schlafe. Det var lenge siden jeg hadde sagt. Schlafe, altså. Det føltes godt å bruke det igjen.

Da jeg var liten var det alltid slik at det var en fryd å bytte ut de tunge vinterskoene med lettere vårsko, og ta med seg en rompetaske med klinkis og spille på de bare områdene i skolegården. Og aller best; de områdene som var feid av feiebilen. Der spratt ikke kulene i alle retninger. Så gikk vi opp og fikk gratis fotballkort og spilte dødball hele kvelden, så lenge det var lyst, og hadde det helt topp. Men det var en ting som ikke var lov; å ta av seg jakka. Det var nemlig så SKARP LUFT. Man kunne bli forkjølet om man tok av seg jakka, og få vondt i halsen. Solen stekte, men det var ikke lov å ta av seg jakka. Dette var alle voksne enige om. Det var ingen vei utenom. Ikke lov å ta av jakka.

I går var det nesten varmerekord i Oslo. Noe av det som er aller diggest med å bli voksen er at man kan bestemme SELV. Man kan ta av seg jakka selv om det er skarp luft. Jeg gikk i t-skjorte, ute, i hele går. Jeg har vondt - i - halsen - tendenser idag. Æsj, jeg blir irritert om det slår ut verre imorgen. Da viser det seg at de voksne hadde rett. Det er skarp luft til uti mai, og man skal, eller bør ikke ta av seg jakka. Ikke ennå. Selv om det virket helt meningsløst der og da.

Nok vær- og jakkeprat. Bare husk at det ikke er lurt å ta av jakka. Jeg føler jeg må snakke om meningsmålingene. I første omgang tenker jeg dette: meningsmålinger om Afrika og sult genererer mye flere stemmer, enn matlaging i Norge. Jeg tror det er et godt tegn. Det viser at folk er mer opptatt av barna i Afrika. Videre ser jeg at det ikke er bare jeg som er forutinntatt. Selv om de antagelsene jeg har om Afrika, og da Somalia spesielt ikke er forankret i faka, føles det godt å vite at jeg ikke er alene.

Jeg lager en ny meningsmåling, men lar den om Somalia stå. Jeg synes den fortjener det. Det er en tankevekker. Kanskje jeg skal sende den til regjeringen i Somalia?

Imponerede vær-  med regnbue i Afrika, Namibia.

Snart tid for øl i parken. det må bare bli skikkelig varmt først.

Smiguns matblogg

I dag gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. Ikke såvidt jeg kan huske, i alle fall. Jeg har, som mulig kjent, kjøpt leilighet. Og med det er tiden inne: jeg skal, og må, bli litt flinkere til å lage mat! Jeg er en total katastrofe når det gjelder matlaging, men nå som jeg har mitt eget kjøkken der det er rom for søl og rot, så er det et mål at dette endres på.

I går fant jeg dermed fram en kokebok som het "Rask mat". - Passer mitt utålmodige matlagingsvesen godt, tenkte jeg. Noe av problemet er at jeg er så sulten idet jeg setter i gang med matlaging at jeg bare spiser opp alle ingrediensene før maten er ferdig. Dermed er jeg nesten mett når alt er klart. Jeg bladde litt frem og tilbake i "Rask mat", og ble mer og mer oppgitt. Alle disse kokebøkene og "middag for under hundrelappen"-greiene forutsetter jo at man er i besittelse av masse rare greier. Kjøkkenmaskiner og hvitløksdeler, tørket timian og andre fiffige krydder. DET BLIR JO VERKEN LETT ELLER RASKT ELLER BILLIG OM MAN IKKE HAR ALLE DE TINGENE!!

Tilslutt fant jeg en overkommelig greie - Carbonara. Det er digg. Og jeg har alltid tenkt at det hadde vært kult å vite hvordan man lager. Jeg skrev ned det jeg skulle trenge på en lapp før jeg sovnet, og satt og gledet meg hele dagen på kontoret. Det skulle bli spennende å se om jeg fikk det til.

Da jeg kom meg i butikken, følte jeg meg bare elendig teit. Det virket som at de andre i butikken vistte hvor dårlig jeg var til å lage mat, og at alle lo bak ryggen min da jeg plukket med meg greier jeg aldri har lagt merke til at de har i butikken engang. Jeg kjøpte med en kjøkkenrull, så var jeg klar om det skulle bli mye søl, og for å understreke at jeg visste hva de tenkte.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om resultatet. Jeg synes jg fikk bekreftet at jeg er for klønete til å lage mat. De derre sleivene detter rundt over alt så det spruter mat, og jeg veltet selvfølgelig olivenolje utover hele benken. Et helt tydelig tegn på at man ikke er videre rutinert er når man ikke setter korken på flaska umiddelbart etter bruk.

Det ble allikevel ikke helt krise. Det var spiselig. Jeg tror jeg skal klare å gjøre de justeringene som må til. Jeg må lage det en gang til. Jeg kan ikke gi meg nå. Kanskje prøver jeg en ny greie i morgen. Det som er helt sikkert, er at jeg ikke kommer til å starte en matblogg. Jeg har imidlertid håp om at overskriften min skal generere treff på Google, slik at folk på jakt etter matblogger blir lurt inn her i stedet. Da blir de kanskje skuffet, eller de føler et behov for å hjelpe meg. Jeg håper mest på det siste.

Morsomme Afrika

Jeg er alt kommet hjem, men det betyr ikke at jeg har lagt fra meg Afrika. Snarere tvert om, egentlig. Jeg har stadig vært overbevist om at Sør-Amerika var det eneste kontinentet som gjalt for min del. Jeg er nå av en noe annen overbevisning. Afrika er også flott. Og gøy. Og spennende. Og ganske morsomt.

Det er jo en kjent sak at man ikke skal gjøre narr av, eller ha det morsomt på andre kulturers bekostning. I alle fall ikke dersom man påberoper seg å ha et  kulturrelativistisk syn på verden. Det gjør jo jeg. Men nå er det allikevel slik at når man er ute på reise, så ser og leser man endel morsomme ting. Ting man ikke ser hjemme, og som for de som bor der virker natrulig, men som for en fremmed, i dette tilfellet meg selv, virker rart. Videre følger en liten samling. Bare så det er understreket; jeg gjør ikke narr.

 

Åpent fra klokka ti til....tamtam - DET ER STENGT! Gåttabanen.

 

Hvem tar med seg tusj på do, liksom?



Ja, se det. Noen har donert et håndtak. Det må være et flott et, siden det har fått eget skilt.



Her er det! Nico viser imponert frem det flott håndtaket som hadde eget skilt. Vi var målløse.



Ikke drekk og kjør bil...Drinker, altså.

Lengste gjengivelsen av Che Guevara jeg har sett.



Den siste her har jeg litt dårlig samvittighet for. Jeg tror kanskje det er noen kids som har tegna den. Det var bare det at jeg skavett sånn da jeg så den. Han har jo ikke SÅ langt tryne! Men det er klart, er det en tiåring som har malt det, har vedkommende tegnet mye bedre en jeg noengang kommer til å klare, så jeg skal vel ikke være så ekstremt høy på pæra. Mer Afrika kommer. det er nok å fortelle om, tror jeg.

The little 5

Når man trer inn i rollen som turist, må man finne seg i at det meste som rører seg, eller har rørt seg et sted, blir fremstilt med tanke på å vekke interesse hos turisten. I Afrika opererer de med det de kaller "The big five", sikkert ikke ukjent for mange, som er de fem største dyrene. Jeg tror det er gnu, elefant, nesehorn, flodhest og løve, om jeg ikke tar helt feil.

Nå har det seg slik at dette begrepet med letthet kan endres litt på - slik at man da skaper litt blest rundt de kanskje mindre interessante dyrene. Dermed har man altså supplert med The Ugly Five - som inkulderer blant annet hyene og en sånn ganske støgg fugl som jeg ikke husker navnet på i farta. I Namib-ørkenen opererer de med The Little Five.

Jeg tenkte som så at det er jo ikke hver dag jeg er i Namib-ørkenen, så jeg fikk vel friste lykken på en slik guidet tur for å se The Little Five. Guiden vår kunne gjerne vært i familie med han Krokodille-Steve fra Animal Planet. Han var liten og hjulbeint, og hadde semi-agro gange. Det første han gjorde da han kom ut i ørkenen var selvfølgelig å kaste skoene, før han føk rundt i sanden på jakt etter disse little five dyrene. Det var virkelig en fest å følge med på han engasjement der han travet rundt i sanden.

En del av showet var å få en av disse lizardene vi, eller rettere sagt han, fant i sanden, til å bite seg fast i øret på oss turistene, og der hang den bom fast. Bildebevis følger. Han syntes selvfølgelig også at det var kostelig at jeg ikke slukte slanger, så han drev og skulle gjøre en "bushman" ut av meg - the viking woman, som han valgte å kalle meg.

Den kuleste av disse tingene han drev og fant nede i sanden var en liten lizard (jeg kommer altså ikke på det norske ordet for det....) som var helt gjennomsiktig og full av farger. Den hadde sånne svømmerføtter, og er egentlig noe av det rareste jeg har sett.

Etter at denne guiden vår hadde løpt seg ferdig gjennom sanden, kjørte vi litt rundt i ørkenen før vi vendte nesa hjemover med fire av de små fem i opplevelses-bagasjen.

Ikke dødsgiftig, men ekkel nok til at jeg holdt meg på avstand. Til vår guides store begeistring. 

 

En kamelon kaster i seg en larve eller annet snækkks. Akkurat like lang tunge som de viser på TEVE.



En skapning som er så liten at den ikke synes på denne avstanden, kan skape mye liv i en flokk turister.

Den kuleste av de lille fem.

 

Dyr henger og kulern på øret.